Nehemjas bok 2 NB

1. I måneden nisan i kong Artaxerxes’ tjuende år traff det seg en gang slik at det var satt fram vin for ham. Jeg tok da vinen og rakte den til kongen. Jeg hadde aldri før vært sorgfull når jeg sto for hans ansikt.

2. Da sa kongen til meg: Hvorfor ser du så bedrøvet ut? Du er jo ikke syk. Det kan ikke være annet enn hjertesorg! Da ble jeg meget redd.

3. Og jeg sa til kongen: Kongen leve for evig! Skulle ikke jeg se bedrøvet ut når byen hvor mine fedres graver er, ligger øde, og dens porter er fortært av ild!

4. Da sa kongen til meg: Hva er det da du ønsker? Da ba jeg til himmelens Gud,

5. og så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, og dersom du har godhet for din tjener, så ber jeg at du vil la meg reise til Juda, til den byen hvor mine fedres graver er, så jeg kan bygge den opp igjen.

6. Da spurte kongen meg, mens dronningen satt ved hans side: Hvor lenge vil reisen vare? Når kommer du tilbake? - Kongen syntes godt om dette, og ga meg lov til å reise. Og jeg nevnte da en bestemt tid for ham.

7. Så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, så la meg få brev med til stattholderne på den andre siden av elven, så de lar meg dra gjennom sitt land til jeg kommer til Juda,

8. og likeså et brev til Asaf, han som har oppsynet over kongens skoger, at han skal gi meg tømmer til bjelker i portene til tempelborgen og til portene i bymuren, og til det huset jeg skal bo i. Og kongen ga meg det, fordi min Gud holdt sin gode hånd over meg.

9. Da jeg kom til stattholderne på den andre siden av elven, ga jeg dem kongens brev. Kongen hadde også sendt krigshøvedsmenn og hestfolk med meg.

10. Men da horonitten Sanballat* og den ammonittiske tjeneren Tobias** hørte dette, syntes de meget ille om at det var kommet en som ville arbeide for Israels barns vel.

11. Da jeg så kom til Jerusalem, var jeg der i tre dager.

12. Men så brøt jeg opp om natten og tok med meg noen få menn. Jeg hadde ikke nevnt for noe menneske det min Gud hadde gitt meg i sinne å gjøre for Jerusalem. Jeg tok heller ikke med meg andre dyr enn det jeg red på.

13. Så dro jeg om natten ut gjennom Dalporten og bort imot Dragekilden og kom til Møkkporten. Jeg så på Jerusalems murer som var revet ned, og på portene som var fortært av ilden.

14. Så red jeg over til Kildeporten og til Kongedammen, men der var det ikke rom for dyret som jeg red på, til å komme fram.

15. Så dro jeg opp i dalen om natten og så på muren og gikk igjen inn gjennom Dalporten, og så vendte jeg tilbake igjen.

16. Forstanderne visste ikke hvor jeg hadde vært eller hva jeg tok meg fore. For jeg hadde ennå ikke nevnt noe om det for jødene eller prestene eller stormennene eller forstanderne eller de andre, som skulle utføre arbeidet.

17. Men nå sa jeg til dem: Dere ser selv den ulykke vi er i, at Jerusalem ligger øde og portene er oppbrent. Kom og la oss bygge opp igjen Jerusalems mur, så vi ikke skal være til spott lenger.

18. Og jeg fortalte dem hvordan min Gud hadde holdt sin gode hånd over meg, og likeså det kongen hadde sagt til meg. Da sa de: La oss gå i gang og bygge! Og de styrket seg til det gode verket.

19. Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjeneren Tobias og araberen Gesjem hørte det, spottet de oss og foraktet oss og sa: Hva er det dere gjør der? Vil dere sette dere opp mot kongen?

20. Da svarte jeg dem: Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss, og vi, hans tjenere, vil gå i gang og bygge. Men dere har verken del eller rett eller ettermæle i Jerusalem.