Nehemjas bok 9 N11BM

1. Den tjuefjerde dagen i den samme måneden samlet israelittene seg til faste, kledd i sekkestrie og med jord strødd over seg.

2. De som var av Israels ætt, skilte seg fra alle de fremmede. De sto fram og bekjente sine synder og fedrenes skyld.

3. En fjerdedel av dagen sto de hver på sin plass mens det ble lest opp fra lovboken til Herren deres Gud. En annen fjerdedel av dagen bekjente de og tilba Herren sin Gud.

4. Og Josva, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani steg opp på levittenes podium og ropte med høy røst til Herren sin Gud.

5. Da sa levittene Josva, Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petahja: Stå opp, velsign Herren deres Gud, han som er fra evighet til evighet! Velsignet være ditt herlige navn, som er høyere enn all lov og pris.

6. Du er Herren, du alene, du har skapt himmelen, himlenes himmel med hele dens hær, jorden og alt som er på den, havet og alt som er i det. Du gir alle liv, himmelens hær tilber deg.

7. Du er Herren Gud som valgte ut Abram, som førte ham fra Ur i Kaldea og ga ham navnet Abraham.

8. Du fant at hans hjerte var trofast mot deg, og du sluttet en pakt med ham. Landet til kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, jebusittene og girgasjittene lovet du å gi etterkommerne hans. Og du holdt løftet ditt, for du er rettferdig.

9. Du så hvordan fedrene ble plaget i Egypt, og du hørte deres skrik ved Sivsjøen.

10. Du gjorde tegn og under med farao og tjenerne hans og alt folket i landet. For du visste at de handlet i overmot mot fedrene våre. Du skapte deg et navn som varer til denne dag.

11. Du kløvde sjøen foran dem, og de dro gjennom havet på tørr grunn. Men de som forfulgte dem, kastet du i dypet som stein i det veldige vannet.

12. I en skysøyle førte du dem om dagen og i en ildsøyle om natten; den lyste opp veien de skulle gå.

13. Du steg ned på Sinai-fjellet og talte til dem fra himmelen. Du ga dem rette ordninger, sanne lover, gode forskrifter og bud.

14. Din hellige sabbat kunngjorde du, bud, forskrifter og lov ga du dem gjennom Moses, din tjener.

15. Brød fra himmelen ga du dem mot sulten, og vann lot du strømme fra klippen mot tørsten. Du bød dem dra inn og ta landet i eie, det som du med løftet hånd hadde lovet dem.

16. Men de var hovmodige og stivnakket, fedrene våre, de hørte ikke på dine bud.

17. De nektet å høre og husket ikke dine under, som du hadde gjort for dem. De var stivnakket og tok seg en leder for å vende tilbake til slaveriet i Egypt. Men du er en Gud som tilgir, du er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn; og du forlot dem ikke.

18. De støpte seg også en kalv og sa: «Dette er din gud som førte deg opp fra Egypt.» Og de spottet grovt.

19. Men i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen. Skysøylen vek ikke fra dem om dagen, men førte dem på veien; og ildsøylen vek ikke fra dem om natten, men lyste opp veien de skulle gå.

20. Du ga dem din gode Ånd for at de skulle få visdom. Du nektet dem ikke manna til mat og ga dem vann mot tørsten.

21. Du sørget for dem i førti år, i ørkenen manglet de ikke noe. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene hovnet ikke opp.

22. Du ga dem folk og kongeriker som du lot dem få som grenser. De inntok landet til Sihon, kongen i Hesjbon, og landet til Og, kongen i Basan.

23. Du gjorde barna deres tallrike som stjernene på himmelen. Du førte dem inn i det landet som du hadde sagt at fedrene skulle komme og ta i eie.

24. Så kom barna og tok landet i eie. Du kuet kanaaneerne, de som bodde i landet. Og du overga kongene og folkene i landet i deres hender, så de kunne gjøre med dem som de ville.

25. De inntok festningsbyer og fruktbar jord og tok velfylte hus i eie, utgravde brønner og vinmarker, olivenlunder og frukttrær i mengder. De spiste og ble mette og fete og nøt dine gode gaver.

26. Men de ble trassige og satte seg opp mot deg; de kastet din lov bak sin rygg. De drepte profetene dine som advarte dem og ville føre dem tilbake til deg. Og de spottet grovt.

27. Da ga du dem i hendene på motstandere som undertrykte dem. Men i trengselens tid ropte de til deg, og du hørte dem fra himmelen. I din store barmhjertighet sendte du befriere som frelste dem fra fiendehånd.

28. Men så snart de hadde fått ro, gjorde de igjen det som var ondt i dine øyne. Du overlot dem i hendene på fiender som hersket over dem. De ropte igjen til deg, og du hørte det fra himmelen og reddet dem gang på gang i din store barmhjertighet.

29. Du advarte dem, for du ville føre dem tilbake til din lov. Men de var hovmodige og hørte ikke på dine bud. De syndet mot dine lover, som gir mennesket liv når det følger dem. De vendte ryggen til i trass; de var stivnakket og ville ikke høre.

30. Du holdt ut med dem i mange år og advarte dem ved din Ånd gjennom profetene dine. Men de ville ikke lytte, så du overga dem i hendene på folkene omkring.

31. Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke ende på dem, og du forlot dem ikke. For du er en nådig og barmhjertig Gud.

32. Og nå, vår Gud, du store, mektige og skremmende Gud, du som holder pakten og viser godhet, se det ikke som noe ubetydelig, disse harde tidene som har rammet oss, våre konger og ledere, våre prester og profeter, våre fedre og hele folket, fra assyrerkongenes dager og til denne dag.

33. Du var rettferdig i alt som kom over oss. For du har vist deg trofast, men vi har gjort urett.

34. Våre konger og ledere, prester og fedre handlet ikke etter din lov. De ga ikke akt på dine bud og de advarslene du ga dem.

35. Selv om du ga dem et eget rike og alle dine gode gaver, selv om du ga dem det vide og fruktbare landet, så tjente de deg ikke og vendte seg ikke bort fra onde gjerninger.

36. Se, i dag er vi slaver, vi er slaver i landet du ga fedrene våre så de skulle spise fruktene og alt det gode der.

37. Den rike avlingen går nå til kongene som du har satt over oss på grunn av syndene våre. De hersker som de vil over kroppene våre og buskapen vår. Vi er i stor nød.

38. På grunn av alt dette gjør vi en avtale og skriver den ned. Det forseglede skrivet er undertegnet av lederne, levittene og prestene våre.