Salmenes bok 107 N11BM

1. Pris Herren, for han er god, evig varer hans miskunn.

2. Dette skal Herrens forløste si, de som han løste ut av nøden,

3. de som han samlet fra landene, fra øst og vest, fra nord og fra havet.

4. Noen fór vill i ørken og ødemark, de fant ikke veien til en by der de kunne bo.

5. De sultet og tørstet, kreftene tok slutt.

6. Da ropte de til Herren i sin nød, og han fridde dem ut av trengslene.

7. Han førte dem på rett vei så de kom til en by der de kunne bo.

8. De skal prise Herren for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket.

9. Han lot den tørste drikke, han mettet den sultne med gode gaver.

10. Noen satt i mørke og dødsskygge, bundet i nød og jern,

11. for de hadde trosset Guds ord og foraktet Den høyestes råd.

12. Hjertet ble kuet av slit, de snublet, det var ingen som hjalp.

13. Da ropte de til Herren i sin nød, og han berget dem ut av trengslene.

14. Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og slet lenkene deres i stykker.

15. De skal prise Herren for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket.

16. Han knuste dører av bronse, bommer av jern hogg han i stykker.

17. Noen ble dumme av sine feiltrinn, de ble plaget for sine synder.

18. De fikk avsky for all slags mat og kom like til dødens porter.

19. Da ropte de til Herren i sin nød, og han berget dem ut av trengslene.

20. Han sendte sitt ord og helbredet dem og fridde dem fra graven.

21. De skal prise Herren for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket.

22. De skal slakte takkoffer og fortelle om hans gjerninger med jubel.

23. Noen fór ut på havet med skip, drev handel på de veldige vann.

24. De så hva Herren gjorde, hans undergjerninger ute på dypet.

25. Han talte, og det blåste opp til uvær, bølgene gikk høye.

26. De steg mot himmelen, de sank i dypet. De mistet motet i nøden,

27. de tumlet og ravet som drukne, det de kunne, var til ingen nytte.

28. Da ropte de til Herren i sin nød, og han førte dem ut av trengslene.

29. Han fikk stormen til å stilne, og bølgene la seg.

30. Da det stilnet, ble de glade. Han førte dem i havn der de ville.

31. De skal prise Herren for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket.

32. De skal opphøye ham når folket samles, prise ham i kretsen av de eldste.

33. Han gjorde elver til ørken, vannrike kilder til tørstende land

34. og fruktbar jord til salt, for de som bodde der, var onde.

35. Han gjorde ørken til innsjø, tørt land til vannrike kilder.

36. Der lot han de sultne slå seg ned, de grunnla en by der de kunne bo.

37. De sådde åkrene til og plantet vinmarker som bar fram grøde de kunne høste.

38. Han velsignet dem, og de ble tallrike, han lot dem ikke mangle fe.

39. Siden ble de få, de ble tynget ned av undertrykkelse, ulykke og sorg.

40. Han øste forakt over stormenn og førte dem vill i uveisomt øde,

41. men løftet de fattige opp av nøden og gjorde deres slekter tallrike som en saueflokk.

42. De rettskafne ser det og gleder seg, all urett må lukke sin munn.

43. Den som er vis, skal ta vare på dette og merke seg Herrens miskunn.