Salmenes bok 78 N78BM

1. En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, vend øret til ordene ¬fra min munn!

2. Jeg vil åpne munnen ¬og tale i bilder, bære fram gåtefull tale ¬fra gammel tid.

3. Det vi har hørt og kjenner til, det våre fedre har fortalt oss,

4. skjuler vi ikke for deres barn. Vi vil fortelle til etterslekten om Herrens herlige verk ¬og hans velde, om alle de under han har gjort.

5. Han gav sine bud i Jakob og satte en lov i Israel. Den befalte han våre fedre å gjøre kjent for sine barn.

6. Han ville at etterslekten, de barn som siden ble født, skulle lære loven å kjenne. Så skulle de stå fram og kunngjøre den for sine barn,

7. for at de kunne sette ¬sin lit til Gud og ikke glemme ¬Guds gjerninger, men nøye holde hans bud.

8. De skulle ikke bli ¬som sine fedre, en trassig og gjenstridig ætt, en ætt som ikke var fast i sinn, og ikke var trofast ¬mot Gud i sin ånd.

9. Efraims sønner, ¬væpnet med buer, tok flukten på stridens dag.

10. De holdt seg ikke til Guds pakt og nektet å følge hans lov.

11. De glemte hans store gjerninger og de under ¬han hadde latt dem se.

12. Han gjorde under ¬for deres fedre på Soan-marken i Egypt.

13. Han kløvde sjøen ¬og førte dem over, mens han lot vannet stå ¬som en voll.

14. Han ledet dem ¬i en sky om dagen, og hver natt i en lysende ild.

15. Han kløvde fjell i ørkenen og gav dem vann å drikke, rikelig som fra havdypet ¬under jorden.

16. Han lot bekker strømme ¬fram av berget og vannet renne som elver.

17. Men de holdt ikke opp ¬med å synde mot ham, de trosset Den Høyeste ¬i ørkenen.

18. Med vitende og vilje satte de Gud på prøve da de krevde mat etter egen lyst.

19. De talte mot ham og sa: «Kan Gud dekke bord ¬i ødemarken?

20. Han slo på berget ¬så vannet rant, og bekkene flommet fram. Men kan han også gi oss brød og skaffe kjøtt til sitt folk?»

21. Da Herren hørte det, ¬ble han harm. En ild brøt ut mot Jakob, Guds vrede flammet mot Israel,

22. fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

23. Så gav han befaling til skyene og åpnet himmelens dører;

24. han lot det regne manna ¬til føde for dem, gav dem korn fra himmelen.

25. Englebrød ¬fikk mennesker spise, Gud sendte dem mat ¬så de ble mette.

26. Han lot østavinden blåse ¬fra himmelen, drev sønnavinden fram ¬med sin kraft.

27. Han lot kjøtt regne ned ¬til dem som støv, flygende fugler ¬som havets sand.

28. Midt i leiren lot han dem falle, rundt omkring deres boliger.

29. De spiste alle og ble mette, han sendte dem ¬det de krevde selv.

30. Men før de hadde stilt sin trang, mens de ennå hadde mat ¬i munnen,

31. flammet Guds vrede opp ¬mot dem. Han drepte de kraftigste ¬blant dem, slo Israels unge stridsmenn ¬til jorden.

32. Likevel fortsatte de å synde og trodde ikke på hans under.

33. Så lot han deres dager ¬svinne som et pust, deres leveår ende ¬med forferdelse.

34. Når han drepte noen, ¬søkte de ham, da vendte de om ¬og spurte etter Gud.

35. De tenkte på ¬at Gud er deres klippe, at Den Høyeste Gud ¬er deres forløser.

36. Likevel bedrog de ham ¬med sine ord og løy for ham med sin tunge.

37. I sitt hjerte ¬holdt de ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt.

38. Men han var barmhjertig; han tilgav synden og gjorde ikke ende på dem. Gang på gang holdt han ¬vreden tilbake og lot ikke all sin harme ¬bryte fram.

39. Han husket ¬at de bare var mennesker, et vindpust som farer av sted ¬og blir borte.

40. Men de trosset ham ofte ¬i ødemarken og voldte ham sorg i ørkenen.

41. Om og om igjen ¬satte de Gud på prøve og krenket Israels Hellige.

42. De husket ikke at han grep inn den dagen han fridde dem ¬fra fienden,

43. da han viste sine tegn i Egypt, sine under på Soan-marken.

44. Han gjorde elvene der til blod, ingen kunne drikke av bekkene.

45. Han sendte mot dem ¬klegg som bet, og frosk som herjet blant dem.

46. Han gav deres avling ¬til gnageren, deres grøde ¬til gresshoppesvermen.

47. Han ødela vintrærne deres ¬med hagl og morbærtrærne med rimfrost.

48. Han sendte sykdom på feet, lot buskapen rammes av pest.

49. Han sendte mot dem ¬sin brennende harme, vrede, forbitrelse og nød, en sendeferd av ulykkes-engler.

50. Han gav sin vrede fritt løp og sparte dem ikke for døden, men overgav deres liv ¬til pesten.

51. Han slo alle førstefødte i Egypt, den beste kraft i hamittenes telt.

52. Så lot han sitt folk ¬bryte opp som småfe, som en hjord i ørkenen ¬førte han dem.

53. Han ledet dem trygt, ¬så de ikke var redde, sjøen dekket deres fiender.

54. Han førte dem ¬til sitt hellige land, til fjellet han vant ¬med sin høyre hånd.

55. Andre folk drev han bort ¬for dem; han skiftet ut deres land ¬som en arv og lot Israels stammer bo ¬i deres telt.

56. Men de utfordret og trosset ¬Den Høyeste Gud og rettet seg ikke ¬etter hans påbud.

57. De falt fra og var troløse ¬som sine fedre, de sviktet, ¬lik en bue som blir slakk.

58. De krenket ham ¬med sine offerhauger, med avgudsbildene ¬egget de ham.

59. Gud hørte det og ble harm, han vraket Israel helt og fullt.

60. Han oppgav den bolig ¬han hadde i Sjilo, det teltet han bodde i ¬blant menneskene.

61. Sin makt lot han føres bort ¬som bytte, sin herlighet gav han ¬i fiendens hånd.

62. Han overgav sitt folk til sverdet, han var harm på sitt eget folk.

63. Ilden fortærte ¬de unge stridsmenn, pikene fikk ingen bryllupssang.

64. Folkets prester falt for sverdet, og enkene fikk ikke ¬holde sørgehøytid.

65. Da våknet Herren ¬som av en søvn, lik en stridsmann ¬som våkner av rusen.

66. Han slo sine motstandere ¬tilbake og førte evig skam over dem.

67. Han forkastet Josefs telt og valgte ikke Efraims stamme.

68. Men Juda-stammen ¬valgte han ut og Sion-fjellet som han elsker.

69. Han bygde sin helligdom ¬himmelhøy, lik jorden som han grunnla ¬for alltid.

70. Han valgte ut sin tjener David og hentet ham fra sauekveen.

71. Han tok ham bort ¬fra lamsauene og satte ham til hyrde ¬for Jakob, sitt folk, for Israel, sin eiendom.

72. Og David gjette dem ¬med oppriktig hjerte og ledet dem med kyndig hånd.