Johannes’ åpenbaring 6 N11BM

1. Og jeg så Lammet bryte det første av de sju seglene, og jeg hørte en av de fire skapningene rope med røst som et tordenbrak: «Kom!»

2. Og jeg så, og se! – en hvit hest. Og han som satt på den, hadde en bue. Han fikk en seierskrans, og med seier dro han ut for å seire.

3. Da Lammet brøt det andre seglet, hørte jeg den andre skapningen rope: «Kom!»

4. Og det kom fram en annen hest som var flammende rød. Han som satt på den, fikk makt til å ta freden bort fra jorden, så folk skulle slakte hverandre ned. Og det ble gitt ham et stort sverd.

5. Da Lammet brøt det tredje seglet, hørte jeg den tredje skapningen rope: «Kom!» Og jeg så, og se! – en svart hest. Og han som satt på den, hadde en skålvekt i hånden.

6. Og jeg hørte noe som lignet en stemme inne blant de fire skapningene: «En liter hvete for en daglønn! Tre liter bygg for en daglønn! Men oljen og vinen må du ikke skade.»

7. Da Lammet brøt det fjerde seglet, hørte jeg den fjerde skapningen rope: «Kom!»

8. Og jeg så, og se! – en gulblek hest. Rytterens navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham. De fikk makt over fjerdedelen av jorden, så de kunne drepe med sverd, hungersnød og pest og ved jordens ville dyr.

9. Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd.

10. De ropte med høy røst: «Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?»

11. Da fikk hver av dem en hvit kappe, og det ble sagt dem at de skulle holde seg i ro ennå en liten stund, til tallet på de medtjenere og søsken som skulle bli drept som dem, var fullt.

12. Og jeg så Lammet bryte det sjette seglet. Da kom det et stort jordskjelv. Solen ble svart som en sørgedrakt, fullmånen ble som blod,

13. og stjernene på himmelen falt ned på jorden som når umodne frukter drysser av et fikentre i storm.

14. Himmelen revnet og rullet seg sammen som en bokrull, og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted.

15. Jordens konger, stormenn og hærførere, de rike og de mektige, hver slave og hver fri, alle gjemte de seg i huler og mellom berghamrer.

16. Og de sa til fjellene og berghamrene: «Fall over oss og skjul oss for ansiktet til ham som sitter på tronen, og for vreden fra Lammet.

17. For den store vredesdagen er kommet, og hvem kan da bli stående?»