Romerbrevet 9 N78BM

1. Det jeg nå sier, er sannhet; jeg lyver ikke! For jeg taler i troen på Kristus, og min egen samvittighet bekrefter det i Den Hellige Ånd.

2. Jeg har en stor sorg i hjertet, noe som alltid piner meg.

3. Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn.

4. De er jo israelitter, dem tilhører barnekåret, Guds herlighet og paktene, deres er loven, tempeltjenesten og løftene,

5. dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovet i all evighet. Amen.

6. Med dette vil jeg ikke ha sagt at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel,

7. og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som kalles din.

8. Dette betyr at den naturlige avstamning ikke gjør noen til Guds barn. Det er de som er barn i kraft av løftet, som skal regnes som Abrahams ætt.

9. For det var jo et løfte han fikk: Neste år på denne tid kommer jeg til deg, og da skal Sara ha en sønn.

10. Og dette er ikke alt. Rebekka fikk to sønner med én mann, Isak, vår stamfar.

11. Før de var født, da de verken hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Guds plan og utvelgelse skulle stå fast,

12. og den er ikke avhengig av menneskers gjerninger, men bare av ham som kaller.

13. Det står jo skrevet: Jeg hadde Jakob kjær, men Esau hadde jeg uvilje mot.

14. Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig? Slett ikke!

15. Han sier til Moses: Jeg viser miskunn mot den jeg miskunner meg over, og er barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over.

16. Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser miskunn.

17. For Skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg og for å la mitt navn bli forkynt over hele jorden.

18. Altså viser han miskunn mot den han vil, og forherder den han vil.

19. Da vil du vel innvende: «Hva har han da å bebreide oss? Hvem kan da stå imot hans vilje?»

20. Men hvem er du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til ham som formet det: «Hvorfor gjorde du meg slik?»

21. Er ikke pottemakeren herre over leiren, så han av det samme materiale kan lage både et fint og et simpelt kar?

22. Og enda Gud ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, har han tålmodig båret over med de kar som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne.

23. Han gjorde det for å kunngjøre hvor rik hans herlighet er for de kar som han ville vise miskunn, og som var gjort ferdige for herligheten.

24. Også oss har han kalt til å være slike kar, ikke bare blant jødene, men også blant de andre folk.

25. Slik sier han det hos Hosea: Dem som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne jeg ikke elsket, vil jeg kalle min elskede.

26. Og på samme sted ¬hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk, der skal de bli kalt ¬den levende Guds barn.

27. Og Jesaja roper ut over Israel: Om Israel var så tallrikt ¬som havets sand, skal bare en rest bli frelst.

28. Det Herren har sagt, ¬skal han gjøre på jorden; han begrenser, ¬men fullfører det.

29. Og som Jesaja før har sagt: Hadde ikke Herren, ¬Allhærs Gud, latt en ætt bli igjen for oss, da var vi blitt som Sodoma, da lignet vi Gomorra.

30. Hva skal vi da si? Jo, hedningene som ikke strevde etter å få rettferdighet, de har vunnet rettferdighet, det vil si rettferdigheten av tro.

31. Israel strakte seg etter loven med dens rettferdighet, men de nådde ikke opp til loven.

32. Hvorfor ikke? Fordi de holdt seg til gjerninger, ikke til tro. De støtte mot snublesteinen,

33. slik det står skrevet: Se, jeg legger på Sion ¬en snublestein og en klippe til fall. Men den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.